En ukjent millionsuksess

| 20. desember 2014
Hans Thor Hagtvedt (0010), Inga Karoline Seierstad (0595) og lærer og forfatter Lars Rustbøle (6759). Rustbøle var lærer i Hedrum fra 1918 til 1948.

Hans Thor Hagtvedt, Inga Karoline Seierstad og lærer og forfatter Lars Rustbøle. Rustbøle var lærer i Hedrum fra 1918 til 1948.

Han solgte 1,2 millioner bøker i Norge. Fram til Kjell Hallbing skrev romanene om Morgan Kane sies det at han var den mestselgende norske forfatter i Norge. Du har sannsynligvis ikke hørt om ham. Det har jeg. Som liten gutt bladde jeg i et gammelt fotoalbum sammen med farmor. Hun viste meg et bilde av hennes far (min oldefar), hans kone (min farmors stemor) og en mann som het Lars Rustbøle. Farmor hentet ei bok som Rustbøle hadde skrevet. Jeg leste den, og fikk etterhvert flere bøker fra farmor skrevet av samme forfatter. Senere glemte jeg både bøkene og forfatteren.
For en stund siden fant jeg på nytt bildet av oldefar Thor Jørgen, Inga Karoline og Lars Rustbøle. Hvem var denne Lars Rustbøle?
Han ble født i 1887 på gården Rustbøle i Uvdal øverst i Numedal. Allerede som femåring fikk han en stor opplevelse. I bygdeboka for Nore og Uvdal står følgende historie: ”Ein kald vinterdag i 1893 kom to menn ned frå Hardangervidda. Fritjof Nansen og Otto Sverdrup. Dei trena for polferda med ”Fram”. Karane bad om husly, men ikkje inne. Dei ville liggje i ei snøfonn ved stabburet. Det er ein fryd å lese om korleis dei to mennene sjokkerte 5-åringen då dei både skulle eta og ligge i snøen. Men oppvakt og kvikk som Lars var, vart det ein triveleg prat mellom desse tre. Det enda med at Nansen tok opp ei sjokoladeplate og braut av eit par bitar. For fyrste gong fekk Lars smaka sjokolade. Rustbøle skreiv seinare: ”Han (Nansen) smilte da jeg takket og bukket så hårluggen nådde nesten ned i snøen.””

Rustbøle møtte Nansen igjen som voksen og fikk da fortalt om opplevelsen i 1893.

Lars Rustbøle utdannet seg først i militæret på infanteriets befalsskole i Kristiania, og senere som lærer. I 1918 ble han ansatt som lærer i Hedrum, hvor en stor del av min familie kommer fra. I sin selvbiografi ”Mitt liv” skriver han følgende:

Jeg var spent på hvordan det kristelige liv var i denne nederste lågendalsbygda, og jeg ble ikke skuffet. Kretsformannen, Thor Jørgen Hagtvedt, var en troende mann. Han var den første jeg tok inn til og alt neste dag hadde vi møte hos ham. Det var godt frammøte.

Min oldefar var altså den første Lars Rustbøle møtte da han kom til Hedrum i 1918. Det var ei spesiell tid da Rustbøle kom til Hedrum. Det er under hundre år siden den gang. Han fortsetter slik i selvbiografien:

Folk kom selvfølgelig for å se og høre den nye læreren, men det var en annen ting som samlet folk for å høre Guds ord. Spanskesyken var begynt å herje. Det var en taus predikant som ikke banket på døra til de hjem som han gjestet. Flere ungdommer ble rykket bort. Brudepar som det var blitt lyst for, ble kjørt til kirkegården istedenfor å bli viet. Unge mødre ble tatt bort fra barna, og mange mistet sine forsørgere. Det var en meget alvorlig tid.

Min farmor, Helga Johanne, var 20 år da Lars Rustbøle kom til Hedrum. Hennes liv ble i stor grad preget av ham og den vekkelsestiden som kom med spanskesyken.

Lars Rustbøle og oldefar var gode venner, og vår familie støttet Rustbøle i hans arbeid de årene han bodde i Hedrum. Rustbøle skriver blant annet: ”Det var ingen sak å være borte om kveldene, når vi visste at barna var i gode hender. Datteren til kretsformannen var en trofast og flink hushjelp, og vi hadde andre som kom for å passe barna om kveldene.

Min oldefar døde i 1934. Lars Rustbøle ble i Hedrum til han gikk av med pensjon i 1948.

Rustbøle hadde altså en lang lærerkarriere. Samtidig tok forfatterskapet mer og mer overhånd. Den første boka han fikk utgitt, var gutteboka «Firkløveret» i 1929. Neste bok var romanen «Lensmannsdatteren», og så kom de andre romanene og fortellingene på rekke og rad. Det kom også et par andaktsbøker og flere novellesamlinger og barne- og ungdomsbøker, av hvilke «Solskinnsbarn» 1–8 kanskje var de mest utbredte.

Rustbøle karakteriserte sitt forfatterskap som et “kristelig forfatterskap”. I sin selvbiografi skriver han: “Mitt ønskemål var å bli en skrivende vekkelsespredikant.” Handlingen i bøkene er relatert til ulike kristelige miljøer, og foregår, særlig i de tidlige bøkene, på landsbygda – kanskje Hedrum? Senere hentes motiver og persongalleri også fra bymiljøer. Persontegningen er ofte i svart-hvitt. Det dreier seg nesten utelukkende om alminnelige mennesker og hverdagslivets mørke og lyse sider. Miljøskildringen preges av sosiale og kulturelle skiller, og et sentralt tema er hva det koster å krysse disse skillelinjene. Problemstillingene er gjerne enkle, og løsningene virker ofte opplagte og iblant naive. Bøkene hadde likevel appell langt ut over kristelige kretser. Mange opplevde dem som positiv og i videste forstand oppbyggelig lesning.

I litterære kretser ble Rustbøle enten oversett eller utsatt for hard kritikk. Hans enkle skildringer dreide seg verken om dype filosofiske problemer eller om moteriktige kulturelle og litterære temaer. Den litterære formen tilfredsstilte heller ikke kritikerne. Rustbøle var nok ikke uberørt av kritikken, men valgte å være tro mot sine idealer og sin måte å skrive på.

Mens han bodde i Hedrum, var Rustbøle medlem av menighetsrådet i tidsrommet 1921 – 1930 og han var formann i årene 1927 – 1930. Han var formann i Hedrum lærerlag i tre år og formann i Hedrum folkebibliotek.

Lars Rustbøle døde i Oslo 1985 og er begravd i Uvdal.

Stikkord: , , ,

Kategori: Blogg, Grinna, Hedrum, Lokalhistorie

Stengt for kommentarer