Jakten på Elias

Etter to dager med regn og tåke treffer de første solstrålene landskapet rundt meg. Jeg stopper leiebilen, en Buick Skylark, og går ut for å få et overblikk over stedet jeg har lett etter i mange år. Det første jeg ser er et grønt, frodig, bølgende landskap. Noen hundre meter unna ligger en innsjø. Og langt i det fjerne rager et snøkledd fjell. Jeg forstår godt at dette var et sted en utvandrer fra ei trang fjordbygd i Norge opplevde som et paradis. Her er det nok av dyrkbar jord, klimaet er gunstig og i det fjerne finnes de snøkledde fjellene. Ikke som skredfarlige fjell rett bak stueveggen, men som monumentale kulisser til et vakkert landskap.

001_01Kent ligger i King County, noen kilometer sør for Seattle.

Jeg står i veikanten i krysset mellom 256. gate og 132. aveny i Kent kommune i staten Washington, USA. Noen kilometer nord for meg ligger Seattle og grensen mot Canada. I vest – båk tåkedekket – er Olympic nasjonalpark og den lille byen Port Townsend, som jeg falt for da jeg var her for noen år siden. I nasjonalparken finnes mange opplevelser for en naturglad nordmann, blant annet Hoh, som er den største regnskogen på den nordlige halvkule. Og noen kilometer nordvest for Hoh er Kapp Flattery, det nordvestligste sted i USA – utenom Alaska. Øst for nasjonalparken er den lille byen Poulsbo. En liten norsk by i en amerikansk stat med mange norskættede innbyggere. En av verdens korteste gater må være ‘King Olav street» i Poulsbo. Den er vel omtrent fem meter lang. Vakrest navn hadde allikevel «Sol vei» som var mye lengre en kongens gate. Alt dette var steder jeg besøkte for noen år siden. Da var jeg her som turist. Nå er jeg her i et helt annet ærend.

Myren i Valldal

Den 14. mars 1863 fødte Berte Larsdotter Myren sitt femte barn. De neste årene fødte hun ytterligere tre barn, slik at hun og mannen Karl Ellingson hadde til sammen 10 munner å mette på det lille bruket Myren i Valldal på Sunnmøre. 7 av de 8 barna vokste opp, men som sønner og døtre på et lite bruk i en trang dal i en værhard del av verden, var ikke framtidsutsiktene nødvendigvis spesielt lyse. Fire av barna valgte derfor, som så mange andre, å prøve lykken i det forjettede land på andre siden av Atlanterhavet. En av dem, den nest yngste sønnen Lars, var tre ganger i USA, men stiftet familie og bosatte seg i Valldal, på nabobruket Alstadsæter. Han ble senere min morfar. Sønnen Elias, som ble født i 1863, emigrerte også til USA, men familien i Norge mistet kontakten med ham. Det er sporene etter Elias jeg følger nå, mer enn 100 år etter at han tråkket dem opp. I familien vår har det fram til nå vært ukjent for oss hvor Elias bosatte seg. Vi har noen bilder av Elias og familien. På bildene står navnene Berte, Clifford og Nora, sannsynligvis navnene på barna hans. Hvor bildene er tatt står det ingenting om. I USA bor det over 200 millioner mennesker. 800.000 nordmenn emigrerte til USA. Det er i dag flere norskættede i USA enn det er nordmenn i Norge. Jakten på Elias kan virke håpløs.

En norsk ‘record’

I 1900 utkom det to bøker med tittelen «Nordmændene i Amerika» av Martin Ulvestad. Der er det en opplisting av nordmenn som var bosatt i USA, sortert etter hjemsted i Norge. Dette verket er en av flere kilder for dem som er på jakt etter slektninger i USA. På side 691 står en oversikt over noen utvandrere fra ‘Nordalen Prestegjeld, Søndmøre’. Den første oppføringen i denne listen er ‘Elias Carlson, Gaardbr., Kent, Wash.’ Både Elias og Karlson var vanlige navn i Norddal i forrige århundre, men sjansene for at dette kan være «vår» Elias er ganske store. Høsten 1993 tok jeg derfor kontakt med Norsk utvandrermuseum på Hamar. De har en stor samling med mikrofilmer av kirkebøker fra norske menigheter i USA. I mange lokalsamfunn i USA ble det etablert norske eller skandinaviske lutherske menigheter i forrige århundre. Rundt 2.000 av disse menighetene førte kirkebøker på samme måte som i Norge.

Kent i Washington

Kent kommune ligger i King fylke (county) i staten Washington. Fra dette fylket fantes det nesten 20 menigheter med mikrofilmede kirkebøker, men bare to av disse menighetene holdt til i Kent kommune. En av disse menighetene var Zions menighet, som ble stiftet 10. februar 1903. I protokollen fra stiftelsesmøtet heter det: «Foreslaaet og besluttet at vi i dag Organiserer os til en Norsk Evangelisk Menighed. Hans Moe, Elias Carlsen, E. N. Ulleland, Johan Jacobsen, Ole Berg, E. Olsen, Johannes Mannerud, David Olsen, alle med Familie, samt Gilbert Olsen uden Familie. Denne Menigheds navn skal være Zions Menighed af Soos Creek, Washington. Tilhørende den Forenede Kirke.» Det var altså en Elias Carlson i en norsk menighet i Kent i 1906, men var han min grandonkel? De neste sidene på mikrofilm nr ALC297 kan kanskje gi svaret. I ei kirkebok blir kirkelige handlinger som vielse , dåp, konfirmasjon og begravelse innført. Det er ofte også en oversikt over inn- og utflyttinger til/fra sognet. Siden menigheten i Kent ble etablert så sent som i 1906, og det sto i protokollen fra stiftelsen at Elias Carlson hadde familie, så var opplysninger om hans vielse og eventuell barns dåp sannsynligvis ikke med i denne kirkeboka. Skjærtorsdag 28. mars 1907 var det for andre gang konfirmasjon i Zions menighet i Soos Creek. 9 ungdommer – 6 jenter og 3 gutter – skulle konfirmeres. En av dem var 14 år gamle Berthe Karlsen . I følge bildene vi har av Elias og hans familie hadde han ei datter som het Berthe. I kirkebokas oversikt over konfirmantene står det ikke flere opplysninger om konfirmantene enn navn, fødselsdato og karakter fra konfirmantundervisningen. Berthe fikk sammen med tre andre konfirmanter ‘meget godt’ i karakter av pastoren. I 1908 var det konfirmasjon om høsten, søndag 4. oktober, 16. søndag etter trefoldighet. 6 ungdommer i menigheten skulle denne dagen få bekreftet dåpsvelsignelsen. En av disse var Clifford Norman Carlsen, sønn av Elias og Kari Carlsen. Nok et navn fra fotografiene var bekreftet, og i kirkeboka kunne jeg lese at dette var sønnen til Elias. Jeg hadde funnet min grandonkel!

001_02Konfirmantene i Soos Creek 1907. Berthe Carlsen sittende nr 3 fra venstre

En ytterligere bekreftelse kom noen sider lenger bak i kirkeboka. 8. oktober 1911 ble Nora Elisa Carlsen konfirmert. Også hun var datter av ‘Elias Carlsen og hustru Carrie’. Det å finne noen omtalt i ei kirkebok for mer enn 80 år siden er ikke det samme som å finne dem i dag. Elias og Kari er selvfølgelig døde for lenge siden. De tre barna deres (altså min mors søskenbarn) er sannsynligvis også døde, hvis de lever er de over 100 år gamle. To av barna var jenter, som sannsynligvis byttet etternavn da de giftet seg. Jeg trengte mer informasjon for å kunne finne mine tremenninger eller deres barn. Mikrofilmen med kirkeboka fra Zions menighet skulle gi meg mer hjelp. Den fortalte blant annet at Elias’ hustru, Kari, døde i 1923. Det sto ikke noe om når Elias døde. Julaften året etter at Kari døde var det bryllup i den hvite trekirken i Soos Creek. Den yngste datteren til Elias giftet seg med Andre A. Matson. Nora fikk altså etternavnet Matson. Mer enn dette kunne ikke kirkeboka på mikrofilm ALC297 fortelle meg.

Mormonerne

Medlemmene i «Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige’ (mormonerne) utfører det de kaller «stedfortredende arbeide» for sine avdøde forfedre. For å kunne gjøre dette arbeidet må de vite hvem som er deres forfedre, altså må de drive med slektsgransking. Ved kirkens hovedsete i Salt Lake City i Utah, USA er det derfor samlet mer genealogisk kildemateriale enn noe annet sted. En god del av dette materialet er utgitt i International Genealogical Index (IGI). I denne samlingen finnes også avskrifter fra den amerikanske ‘Social Security Death Index’, som er «folkeregisteret» i USA. I mormonerkirken i Drammen fikk jeg låne en datamaskin med hele denne oversikten, og ved å søke på navnet Nora Matson fikk jeg fram informasjon som viste at en kvinne ved det navnet, født 17. august 1897, døde i King fylke 1. januar 1989. Mannen hennes, Andrew, døde i november 1971. Fødselsdatoen stemte med opplysningene fra konfirmasjonen i 1911 og navnet på ektemannen stemte med opplysningene fra vielsen i 1924. Datamaskinen i mormonerkirken kunne ikke hjelpe meg med opplysninger om Berthe eller Clifford. Nå var det på tide å reise til Kent.

Solskinn i Kent

Kent ligger omtrent 10 kilometer sør for Seattle, et par kilometer øst for Sea-Tac airport. Det var til denne flyplassen jeg kom for tredje gang. Første gang var jeg på ferie, men uten å vite at jeg kanskje hadde slekt i området. Andre gang var jeg her bare i noen minutter, fordi vi skulle rekke et fly videre til en stor radio- og TV-utstilling i Las Vegas. Denne gangen landet jeg for å bli her inntil jeg hadde funnet det jeg var på jakt etter. Det startet dårlig. Det var i april og været var elendig. Regn, kraftig vind og flom var det som møtte meg. Jeg leide meg en bil og et rom på et motell i sentrum av den lille byen Kent. Telefonkatalogen ble min første kilde. Det var en oppføring på Matson i Kent kommune, mens det i hele King fylke var ytterligere 10 oppføringer. Jeg kjørte for å besøke Eldred Matson i Kent. Hun var ikke hjemme. Jeg fortsatte sørover til Auburn. Der bodde Jeff Matson. Han var hjemme, men hadde aldri hørt om Nora, Andrew, Elias eller noen av de andre jeg jaktet på. Han kunne derimot hjelpe meg med å ekskludere tre andre navn fra listen min. Og resten av de 11 Matson-navnene ble strøket etter bilturer og telefonsamtaler den neste dagen. Det er jo alltid en mulighet for at et ektepar er barnløse eller at alle barna deres flytter til et annet sted. Det skulle senere vise seg at Nora og Andrew aldri hadde fått barn. Jakten på Matson-familier var dømt til å mislykkes. Det er ett sted jeg alltid oppsøker når jeg leter etter familie: Biblioteket. På biblioteket finnes god og relevant litteratur, kunnskapsrike og serviceinnstilte medarbeidere og ikke minst både ansatte og kunder med god lokalkunnskap. Biblioteket i Kent var stort og fyldig, men jeg fant lite som var nyttig for meg. Jeg bestemte meg for å oppsøke Zion-menigheten, hvis den fortsatt eksisterte. På biblioteket fant jeg en oversikt over lokale menigheter, og dem var det mange av. Lengst bak i den alfabetiske oversikten sto Zion Lutheran Church, 25105 132nd SE, Kent 98042. Lørdag formiddag kjørte jeg fra Kent sentrum, opp Kent Kangley Road, tok så av østover på 256. gate og skulle svinge nordover 132. aveny. Det var da tåken og skyene lettet og den første solstrålen viste seg. Jeg visste jo at det var her Elias hadde bodd. Nå forsto jeg også hvorfor. Det første jeg ser er et grønt, frodig, bølgende landskap. Noen hundre meter unna ligger en innsjø. Lake Meridian, som tidligere het Cow Lake. Og langt i det fjerne rager et snøkledd fjell. Det er 70 kilometer til det 4.392 meter høye Mount Rainier, men det fyller mye av synsfeltet mitt der jeg står og forstår inderlig godt min grandonkel da han for 100 år siden bestemte seg for at dette skulle bli hans nye hjem. Her er det vakkert. Og det var mye mer som ble vakkert denne dagen. Noen hundre meter nordover 132. aveny ligger en liten, hvit trekirke på venstre side av veien. Rett bak den ligger en nyere og langt større kirkebygning. Zion-menigheten har tydeligvis vokst fra å omfatte sju menn med familie og en mann uten familie, til noe mye større. Og solen fortsetter å skinne på meg. Pastor John Strand er i kirken fordi det skal være en vielse der senere denne lørdagen. Han er forholdsvis ny i menigheten, så han kjenner ikke noen av de navnene jeg nevner, men han ringer til en av de eldre i menigheten, Blanche Speck . Hun kjenner heller ikke noen av navnene på min liste, men hun anbefaler meg å bla i et fotalbum med navn på konfirmantene. I dette albumet står både jentenes pikenavn og navnet de tok hvis de giftet seg.

19960500_0014_790pxDen hvite trekirken i Soos Creek

På konfirmantbildet fra 1907 står det: ‘Bertha (Carlsen) Stendal’. Og Stendal var det som ble passordet. Både fru Speck og pastor Strand nikket gjenkjennende. Inga Noreen Tommervik og Ruth Evelyn Mulvihill het begge Stendal før de giftet seg. Det sitrer litt i kroppen når du står utenfor en bolig, har trykket på ringeklokka og vet at det første du skal si når døra åpnes er: «Hello, my name is Lars. I’m from Norway, and I’m pretty sure that I’m your second cousin.» Slikt pleier å ha en bra effekt. Det hadde bra effekt på Inga Noreen også. Hun var min tremenning. I løpet av noen dager i Kent hadde jeg samlet meg sju nye tremenninger og 47 etterkommere av dem. Med andre ord 54 nye slektninger. Jeg traff mange av dem i løpet av besøket i Kent.

001_04Utsikt fra Walker Mountain mot Kent og med Mount Rainier i bakgrunnen

Myren i USA

Min morfar – Lars Karlson – ble født på det lille bruket Myreplassen under gården Myren i Norddal på Sunnmøre i 1867. Han var nest yngste barn i en søskenflokk på åtte. Faren var Karl Ellingsson, husmann og trearbeider i følge folketellingen i 1900. I 1855 giftet Karl seg med Berte Larsdotter Myren. De ble boende på Myreplassen resten av livet. Berte døde i 1895, mens Karl ble boende hos den yngste sønnen på plassen helt til sin død i 1910. Med en barneflokk på åtte og kun et lite gårdsbruk i en trang vestlandsdal, var det naturlig at flere av barna forsøkte lykken andre steder. Datteren Lovise ble født i 1952 (tre år før foreldrene giftet seg). Hun ble boende i Norddal. I 1878 giftet hun seg med Nils Berntson Løvoll. De fikk til sammen ni barn, seks av dem vokste opp. Sønnen Ingebrigt, født 1858 og datteren Hanna, født 1864, døde begge i ung alder. Den yngste sønnen, Ole Martinius, født 1871, overtok altså som bruker på Myreplassen. Han fikk fire døtre, men ingen av dem har etterkommere. De fire gjenværende barna emigrerte alle til USA. Lars, som var nest yngst i søskenflokken, ble ikke boende i USA, men kom tilbake til Valldal og giftet seg i 1912 med den 12 år yngre Beate Marta Ingebrigtsdotter fra Alstadsæter. De kjøpte det lille bruket ‘Håkågården’ på Alstadsæter. De får sju barn, hvorav fem vokser opp, blant dem min mor. Lars var i USA tre ganger, men vendte alltid tilbake til Valldal. I USA arbeidet han sannsynligvis som skomaker i Minneapolis. De tre andre brødrene som emigrerte til USA ble værende der. Nils, født 1855, fikk pass i Ålesund 23. mars 1882. Han var skomaker og oppga at han skulle til Minneapolis i staten Minnesota. Kanskje arbeidet Lars sammen med Nils de tre gangene han var i USA? Vi vet i dag ikke noe mer om hva som skjedde med Nils, eller om han har etterkommere i USA. Ole, født 1865, vet vi heller ikke mye om. Det finnes et bilde av Ole og hans ektefelle i USA. I følge muntlige overleveringer adopterte Ole en sønn i USA, men denne opplysningen er ikke bekreftet. Vi vet heller ikke hvor Ole bosatte seg eller hvilket yrke han hadde.

Fra Norddal til Seattle

Vi vet derimot mye om Elias og hans liv i USA. Elias, født 1863, oppga i Norge at han også skulle til Minneapolis. Han reiste fra Norddal i februar 1883. Fra da av har vi ingen sikre spor etter Elias før han gifter seg i Seattle i april 1890. Kanskje reiste han fra Norge og til Minneapolis, byen som var målet for broren Nils året før. Kanskje valgte Elias å emigrere etter at familien hadde mottatt oppløftende brev om tilværelsen i USA fra Nils? Vi vet ingenting om dette, men Elias har i løpet av sju år krysset Atlanterhavet og hele det amerikanske kontinentet.

001_05Seattle 1889

I Seattle, helt nordvest i USA, traff Elias ei jente fra hjemlandet. Kari Li hadde forlatt hjemstedet i Valdres for å søke lykken i Amerika. I 1890 var hun 33 år gammel, seks år eldre enn Elias. 12. april 1890 gifter de to seg i Seattle. De to blir viet av pastor E. O. Ross. Vielsesattesten lyder slik: «This is to certify that Mr Elias Carlson of Seattle in the State of Washinton and Miss Carrie Lee of Seattle in the State of Washington were by me joined together in the Holy matrimony on the 12th day of April in the Year of our Lord One Thousand Eight Hundred & Ninety (90).» I tillegg til pastor Ross har to kausjonister eller forlovere underskrevet vielsesattesten. En av disse har signaturen Nils N Waldal. Elias var altså ikke dene eneste valldølen i Seattle i 1890. Seattle var en by i vekst, men et halvt år før Kari og Elias giftet seg hadde byen blitt rammet av brann.

Seattle brenner

I 1881 passerte Seattle byen Walla Walla som den største byen i Washingtonterritoriet. Seattle ligger helt nordvest i USA på en landstripe mellom Puget-sundet og Washington-innjøen. Her er det en naturlig havn, og med store fiskeriressurser i havet, store skoger og gode vilkår for landbruk ble Seattle en attraktiv by. 6. juni 1889 hadde akkurat en hetebølge passert. Det var kraftig vind fra nord. Det sammen med en rekke andre omstendigheter, som for eksempel at byens brannsjef var bortreist, dårlig trykk i ledningsnettet til det private vannverket, en «plankeby» midt i byens sentrum og et åpent ildsted i en av disse bygningene, skulle få som konsekvens at 30 kvartaler i byen brant ned til grunnen i løpet av denne dagen.

001_06Bare ruiner tilbake. Seattle etter brannen i 1889

Selv om brannen var en katastrofe i seg selv, så sørget den for enda mer aktivitet i en allerede hektisk by. I løpet av ett år etter brannen var arbeidene med å sette opp 150 murbygninger satt i gang. Det var i denne byen Kari og Elias giftet seg. Men de valgte å ikke bli boende i byen, selv om Seattle etter hvert skulle få sin egen skandinaviske by i byen. I Ballard, som i 1890 ble en del av Seattle bodde det dette året 1.636 mennesker, mange av dem skandinaver. Kari og Elias valgte å flytte sørover til landdistriktet øst for det lille tettstedet som akkurat hadde byttet navn fra Titusville til Kent. Stedet hadde fått sitt første navn etter James H. Titus som eide flere eiendommer «downtown». Mot slutten av 1880-årene byttet stedet navn til Kent, oppkalt etter Kent i England.

Norske nybyggere i Kent

Selv om det skulle bli mange norskættede som bosatte seg i området rundt Seattle, så var det så sent som i 1877 bare et fåtall norske utvandrere her. En norsk utvandrer som i 1877 arbeidet i området skriver: «Jeg traf kun 6 norske Familier, nemlig Olsons, Hansons, Wolds, Henry Bestrøms. Andrew D. Lunds og Christopher Christophersens, de fire første tæt ved Seattle og de to sidste et Stykke derfra». De første nordmennene som flyttet til Kent kom dit i 1889, altså bare noen få år før Kari og Elias flyttet dit fra Seattle. I følge boka«Nordmændene i Amerika…»av Martin Ulvestad var «Peter M. Benson og Hans F. Moe, fra Sogn, samt Julius Johnson, fra Fet Prestegjeld, de første i Kent».

001_07 Tømmerhogst i nærheten av Kent 1890

De norske nybyggerne bosatte se i området øst for tettstedet Kent, i «East Hill», åssiden som reiser seg rett utenfor selve tettstedet. Selv om området rundt Kent i 1890-årene var forholdsvis uberørt, så var det allikevel sentralt. Northern Pacific Railroad hadde åpnet en forbindelse mellom Seattle og Tacoma i 1883, og den banen passerte gjennom Kent. Elias bygde sin gård på med utsikt mot Cow Lake, eller Lake Meridan, som den heter i dag. Gården ligger på en høyde. I dag er det bebyggelse på alle kanter, men da Elias flyttet hit var det tett skog i alle retninger.

001_08 Oppe på denne høyden bygde Elias gården sin. I dag er området tettbebygd.

Familieforøkelse

Kari og Elias fikk tre barn. Berthe ble født 13. august 1892. Vi vet ikke om hun ble født i Seattle eller i Kent. 5. juli 1894 ble sønnen Clifford Norman født og den 17. august 1897 ble Nora Elisa født. Familien ble boende på East Hill i det som skulle bli en stadig større norsk bosetting. I 1903 var det så mange norske familier her at de besluttet å etablere en egn norsk luthersk menighet. 10. februar 1903 ble Zion Lutheran Church of Soos Creek etablert. Eric B. Slettedahl ble menighetens første pastor. Han betjente også flere norske menigheter i King fylke, så han var bare i Soos Creek en gang i blant. Kari døde 5. mars 1923. Elias ble 79 år gammel, han døde i 1942.