Røvær’n
Hvis vi følger Storelv fra Brekke og et par kilometer sørover til Goksjø, ender vi opp ved foten av Røvær’n. I dag er Røvær’n et greit turmål en vakker søndag. Men for noen hundre år siden var det langt mer alvor knyttet til denne åsen. For ca 1.500 år siden var det en bygdeborg på Røvær’n. Fortsatt er det lett å finne rester etter denne borgen.
Det er også flere sagn knyttet til Røvær’n. Lorens Berg forteller ett av disse i sin bygdebok om Sandeherred. Bli med oss til Røvær’n, sammen med Lorens Berg og hans fortellerstil fra begynnelsen av 1900-tallet:
Røvaren hetter en rund aas paa Vaggestad-eiga ved Goksjø. I ei hole her hadde i gamle dager røverar tilhold, og det var den gongen utrygt paa gaardane rundt vannet. Folk prøva aa finne hola, men det var umulig, skjønt di sommetider kunde se det kom røik ut av aasen paa Goksjø-sia og dreiv vestover vannet. Men hola var nok ikkje paa den kanten, for røverane hadde laga en lang gang til røiken. Di hadde en baat av ler som to mann kunde bera, men sju fik rom i, og med den laa di aa fiska, eller di satte over vannet. Saa hendte det en dag seinhøstes at Vaggestad-mannen var ute og leita etter hesten sin, og da han ikkje fannt den no anna løite, gik han over myra og bort til aasen ved Goksjø. Oppi ei lægd kom han like paa to mennar som kjørte ved med hesten. Di satte fele auer, men mannen var snartænkt nok til aa helse goddag og feie til, at di kunde gjenne bruke hesten hans, naar den gik her i skaugen likevel, det gjorde ingenting. Og da røverane hørte det, blei di fornøgde og skunna sig og leste av lasset utafor hola, saa mannen kunde sleppe aa vente paa hesten. Noen forteller tilmed at di bad’n inn i hola og beverta’n med rigtig fin kost, og da fik han se at det var sju av røverane, og at di hadde et kvindfolk di hadde røva til aa stelle for sig. Nok av det, da mannen skulde gaa, spurte han om di ikkje vilde lye him til’n engong – di var jo blit kjendte naa, og di kunde komma naar di vilde, men det passa best julaften, for da har en litt av hvert i huset. Jo, di lova aa komma julaften, og mannen rusla himover med hesten. I al stilhet snakka han saa med grennane om gjestene han venta.
Da det lakka mot kvelden julaften, kom røverane tilgaards, og snart sat di benka om bordet med grøt og ribbe og anden god kost. Fyrst skulde di ta fat paa grøten. Da holdt mannen i huset skjeia si op til den eine øra – det var tegnet til grennane som hadde gjømt sig rundt huset. Di storma inn og hogg røverane ned. Bare en av dem slap unna, han berga sig opigjennom skorsteinspipa, og ropa med han hoppa ned av taket og rømte tilskogs: Om sju aar fraa idag skal den raue hanen gala fraa taket! – Neste morran for bøndane bort til aasen og kasta hola igjen med stein, og di hørte da jammer og klynk innatil – det var fraa kvindfolket som blei stængt inne.
Sju aar gik, og røvarens ord om hemn hadde di for længe sea glømt. Julaften kom en fattigmann til Vaggestad og bad om hus, og det fik han. Alle la sig og somna, bare kjerringa laa vaken; ho kjendte ank og uro og kunde ikkje sova. Da faar ho se dørna svive op, og fattigmannen kom listande inn – og naa saa ho det var røvaren. I den eine handa hadde han et lys, i den andre en stor kniv eller sverd. Han satte lyset paa bordet og sa: Den som sover skal sova! Det var et trollys, støpt av menneskefett. Men røvaren vilde vera sikker paa at han ikkje denne gongen au skulde detta i ei felle, derfor sniker han sig paany ut for aa se etter. Kjerringa springer op, griper øksa under senga, stelte sig ved dørna – og med det samme røvaren stak hue inn, hogg ho til saa han stupa framover golvet. Hadde jeg visst det, skulde du vær’t død for længe sea! sa’n, men saa var det forbi med’n. Kjerringa ropa paa mannen og ongane for at faa dem vakne, men fik dem ikkje op. Ho ruska i dem, like tungt sov di. Da skjønte ho det maatte komma av lyset som stod og brandt paa bordet. Ho prøva aa blaase det ut, men det var uraad aa faa slokt det. I det gule skinnet fraa trollyset laa mannen og ongane likesaa bleike og stille som den døde røvaren. Da blei ho hjertens rædd, men kom saa til aa minnas et gammalt raad av bestemor. Ho greip lyset og holdt det under vinstre sia av røvaren, og da slokna det. Naa var det let aa faa dem vakne, og di fik høre om det som var hendt. – Da røvaren skulde begravas, kan det nok hende grennane holdt et gledeslag for Vaggestadmannen og den tapre kjerringa hans som hadde skaffa dem av med røverane.
Sea den tida har aasen hett Røvaren. Det er mange den dag i dag som veit om inngangen til hola, og gamle folk kunde fortelle at de i sin ungdom hadde set hanken av en kobberkjele stikke op gjennom en glytt mellom steinane.
Kategori: Blogg, Lokalhistorie, Sandar
