Samekniven
1. august 2003 døde Harald Bøe, 61 år gammel. Harald og Lars Harald har vært kolleger i NRK siden 1985. Harald fikk kreft våren 2002. Etter vel ett års kamp måtte han gi tapt. Jeg og mange andre har mistet en svært god venn. Etter Haralds død fant vi manuset nedenfor om samekniven blant hans etterlatte papirer. Finnmark sto Haralds hjerte nær. Teksten nedenfor er derfor så typisk Harald som overhodet mulig – fortellerglede og Finnmark samlet i en tekst.
Mange tror det bringer ulykke å gi bort en kniv i gave. Men spør Steve Strømeng, knivsmed i sjette generasjon i Karasjok oppe på Finnmarksvidda, så får du et helt annet svar: ”Nei, jeg viser deg jo tvert imot tillit hvis jeg gir deg en gave som du kan drepe meg med. Gaven viser at jeg ikke tror du har onde hensikter”.
Steve vet at det er mange som sverger til den gamle overtroen, men han vet også at det er mange som kan et ”knep” for å unngå at gavekniven bringer ulykke. De gir et metallstykke til giveren, for eksempel et kronestykke, og dermed er alt vel.
I hvert fall er det mange som nå bruker samekniver som gave, også som firmagaver, og svært mange tar en av de digre sameknivene med hjem fra Finnmarksbesøket som en fin suvenir. Strømeng-familien produserer 10-12.000 kniver i året.
Bladet på en vanlig samekniv er omkring 20 centimeter langt, og hele kniven vel 30 centimeter. Det er altså en stor kniv som ser nesten skummelt farlig ut. Men samene er vant til å bruke kniv fra fem-seks-årsalderen. For samene er det dessuten ikke bare en kniv, den er et universalredskap. De bruker kniven også som øks og sag, som bokseåpner og til å skjære og smøre brød. Det lange bladet gir ekstra kraft (etter vektstangprinsippet) når kniven brukes som øks. Helt fra de er små lærer de også det spesielle grepet som hindrer at hånden glir frem over knivbladet. Det innebærer at de hekter lillefingeren, eller tommelen, på toppen av skaftet.
Sameknivene finnes selvsagt i mange varianter, og de største produsentene spyr ut fabrikklagede kniver i mengder. Men Strømeng-familien satser på håndlagede kniver, bortsett fra knivbladene som de importerer fra Solingen i Tyskland. Knivbladene er av en spesiell type stål, karbonstål, som er seigere enn for eksempel rustfritt stål, og derfor knekker de ikke i det kalde klimaet i Finnmark. Men derfor må man også sette dem inn med olje når de ikke er i bruk, slik at de ikke skal ruste.
Alle knivene har en bred messingholk rundt skaftet der knivbladet går inn i skaftet. Også det har en spesiell forklaring, sier Steve. I utgangspunktet beskytter denne messingholken skaftet mot slag. Men da kunne den være laget av noe annet enn messing. Forklaringen er at samene for gammelt av har hatt messingen som et hellig metall som beskyttet dem mot onde ånder. Derfor kan du også på en del barnekomser (som samene brukte som vugge) se en snor med forsølvede messingkuler – de verner barnet mot å forbli forbyttet, det vil si tatt av de underjordiske.
Skaftet er vanligvis laget av bjerk og knivsmeden kjøper bjerketømmer i stort fra Finland. En god del vil ha kniver med beinskaft, og derfor er Strømeng også kjøper av reinsdyrhorn i mengder. Men bare en liten del av geviret kan brukes – resten selges videre til de som lager smykker og skjeer og tilsvarende av reinsdyrhornene.
Steve er altså sjette generasjons knivsmed i Karasjok. Hans forfedre vandret inn fra Finland på 1700-tallet. Den ene begynte som smed, men etter hvert kom samene til ham med ønsker om at han skulle smi dem en samekniv – og der fortsatte det altså med stadig stigende produksjon.
Til kniven hører det selvsagt en fin slire, og den også produseres av Strømeng-familien. De bruker et helt stykke oksehud som skjæres ut maskinelt og så sys sammen på siden. Mange vil ha navnet sitt inngravet både på sliren og knivbladet, og det sørger Strømengs mest moderne utstyr for – en datamaskin.
PS: Historien ovenfor er gjengitt med tillatelse fra Margot, enken etter Harald.
