Lån som forandrer liv
Mikrofinansiering ble for mange først kjent da Muhammad Yunus og Grameen Bank fikk Nobels fredspris i 2006. De fikk fredsprisen ”for å fremme økonomiske og sosiale muligheter for de fattige, spesielt kvinner, gjennom deres banebrytende mikrokredittarbeid”.
Mikrofinans kan sies å snu tradisjonell bankvirksomhet på hodet: Mens vanlige banker typisk låner ut penger til rike menn, er det typisk fattige kvinner som får lån gjennom mikrofinans. Og mens vanlige banker forlanger sikkerhet for eksempel i fast eiendom, baserer mikrofinans seg på tillit. Lån i ordinære banker krever mye papirarbeid, mikrofinans er tilgjengelig også for analfabeter.
Kiva er en frivillig organisasjon som har som mål å samle mennesker gjennom lån for å redusere global fattigdom. Gjennom bruk av Internett og et verdsomspennende nettverk av mikrofinansinstitusjoner lar Kiva enkeltpersoner låne ut ned til 25 amerikanske dollar for å hjelpe til med å finansiere småbedrifter eid og drevet av personer fra lavinntektsgrupper rundt omkring i verden.
Lån gjennom Kiva gir 0 % renter til utlånerne (med unntak av valutaendringer ved innløsning av utlånskapital), og Kiva selv krever ikke rente fra lånetakerne. Lånetakerne betaler renter til de lokale mikrofinansinstitusjonene som administrerer enkeltlånene, men Kiva holder øye med hvor mye renter som blir krevd og at de ikke vil samarbeide med institusjoner som krever urettferdige eller unødig høye renter. Kiva-låntakerne har en historisk tilbakebetalingsrate på 98,99 %.
Kiva ble i 2006 kåret blant de beste ideer av New York Times. På litt over ett år vokste Kiva raskt til å bli det mest traffikkerte nettstedet i mikrofinans. I dag har Kiva 650.000 långivere som låner ut mer enn 265 millioner dollar til lokale entreprenører i 65 land. Jeg er en av långiverne.
Hvorfor er jeg det? Jeg gir også penger til norske bistandsorganisasjoner. Da forsvinner som regel mer enn 50 % av det jeg gir i administrasjon i Norge. Og jeg får sjelden vite hva pengene jeg gir konkret går til. Gjennom Kiva kan jeg selv bestemme hva jeg vil bidra til. Jeg blir oppdatert om hvordan tiltaket utvikler seg. Jeg kan glede meg over det som lykkes, og jeg kan bidra mer der det trengs mer midler. Og jeg hjelper dem som trenger startkapital for å komme i gang med noe som kan gi dem en trygg og forutsigbar framtid.
Det høres jo bra ut. Og det er på mange måter det. Samtidig er det en privatisering av bistand. Det kan også bety at de aller svakeste ikke får hjelp, men at det er de ressurssterke og initativrike som får det.
Jeg skal ikke bruke mye plass på politiske vurderinger, men Kiva har gitt meg muligheten til å bidra konkret til flere som har hatt gode ideer for å skape seg en framtid hvor de kan klare seg uten bistand, og hvor de kan få et liv med økonomisk trygghet både for seg selv og deres lokalsamfunn. Og jeg får vite hva det jeg bidrar med blir brukt til. Og det er ikke til administrasjon i rike Norge eller til korrupsjon i organisasjoner eller regjeringer, men til arbeidsplasser og trygghet hos enkeltmennesker.
Og ved å se at det jeg gir faktisk hjelper, blir jeg motivert til å yte enda mer.
