Pilegrim – refleksjoner på veien til Santiago de Compostela

I sommer gikk Anne og jeg ca 20 % av pilegrimsveien fra Saint-Jean-Pied-de-port i Frankrike til Santiago de Compostela i Spania (den franske vei). Totalt er det en vandring på 774 km eller ca 34 dagers vandring. Vi var ikke de eneste: En kvart million vandrere går her hvert år. I Santiago de Compostela finnes helgenen Jakobs grav, i alle fall i følge tradisjonen. Den gjør nok ikke det, men i år 829 trodde man at det var hans grav som ble funnet. Etter det har hundretalls millioner pilegrimer vandret en av pilegrimsveiene til Santiago.

I middelalderen var det tre viktige pilegrimsveier. Den viktigste var selvfølgelig til Kristi grav i Jerusalem, den andre til Roma hvor apostlene Peter og Paulus er begravet, og den tredje til Santiago de Compostela.

De fleste pilegrimer til Santiago velger ”den franske vei” fra Saint-Jean-Pied-de-Port på nordsiden av Pyreneene. En annen viktig pilegrimsvei er den aragonesiske vei fra Somport.

Pilegrimsveien til Santiago har satt spor i norske bygder. I Kodal – der jeg bor – er det en gård som heter Gallis. Den har i middelalderen fått sitt navn fra Galicia, landskapet der Santiago ligger. Sannsynligvis er det en pilegrim som har ryddet denne gården. I middelalderen het Galicia egentlig Jakobsland på norsk, altså oppkalt etter helgenen Jakob.

På norske primstaver finnes en dag som heter Jakob våthatt. Et merkelig navn med en ganske enkel forklaring. Jakob våthatt er minnedagen for apostelen Jakob. Dagen er markert med et hode med en pilegrimshatt. Jakob var en pilegrim, og pilegrimer til Santiago har et kamskjell som symbol. Et kamskjell kan se ut som regn som faller. Derfor ble bildet av Jakob et bilde av en person med en hatt hvor det regnet. Banalt, men ganske opplagt.

Apropos kamskjell. De fleste pilegrimer har et kamskjell festet til ryggsekken. Det er et symbol på at de er pilegrimer, men også et greit lite drikkekar når du kommer til en landsby med en brønn på torget.

Sør for byen Estelle (661 km fra Santiago) ligger vinprodusenten Bodegas Irache. Det er det eneste stedet i verden det finnes gratis vin. Det er ei kran på utsiden av bygningen hvor pilegrimer kan tappe gratis rødvin. De fleste fyller sitt kamskjell med en slurk rødvin. Da vi var der kom det en syklende pilegrim som hadde en ryggsekk med en Camelbak drikkepose på et par liter. Han tømte ut vannet og fylte drikkeposen med rødvin før han syklet videre. Vi så ikke noe mer til ham…

Anne og jeg startet i Roncevalles (rett ved grensa mellom Frankrike og Spania) og gikk dermed tre dager i Pyreneene. Da overnattet vi i små landsbyer på idylliske hoteller med kanskje et titalls gjester, og uten a la carte-menyer, men med middager laget av lokale råvarer og kjærlighet. Hvis jeg noensinne skal anbefale noe, så er det akkurat dette.

I løpet av åtte dager møtte vi mange andre pilegrimer. Vi gikk rakere enn noen, så de passerte vi i løpet av dagen. Andre gikk raskere enn oss, så de passerte oss i løpet av dagen. Dermed fikk vi daglig noen faste bekjentskaper. Fem amerikanere, tre australiere, en stor gruppe støyende søramerikanere, et par ganger ei norsk jente (som gikk alene fordi turveninnen hadde fått gnagsår) og en enslig svenske (gjenkjent på Fjellräven-ryggsekken). Disse ble egentlig våre gode venner. Og det var faktisk ganske vemodig da vi kom til Navarrete og måtte dra nordover til Bilbao for å rekke flyet hjem.

”The Way” er en amerikansk spillefilm om pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Den handler om en far som går hele pilegrimsveien etter at sønnen hans mistet livet på grensen mellom Frankrike og Spania. Hovedrollen spilles av Martin Sheen (som i Norge kanskje er best kjent for rollen som USAs president i TV-serien «The West Wing»). På hotellet i Roncevalles henger et stort bilde av Martin Sheen og hotellvertinne Ángela Molina. Vi ble kjent med Ángela da vi overnattet i Roncevalles. Filmen ”The Way” er tilgjengelig hos Netflix. Se den!

Hvem går pilegrimsveien? Vi møtte alle typer mennesker. Det var syklister som skulle fullføre veien på kortest mulig tid, det var femtiåringer som skulle bevise at de var spreke som trettiåringer, det var kristne, muslimer og agnostikere. Det var unge og gamle, det var nordmenn, svensker, argentinere, australiere, japanere og alt mulig annet, det var store, små, høye, lave, det var egentlig verden i komprimert form.

774 kilometer er langt. Ja, det er det. Derfor gikk vi ca 160 km i år. Neste år blir det kanskje 160 nye km. I løpet av fem år er vi framme i Santiago de Compostela. Vil du gå sammen med oss? Ta kontakt. Vi vil gjerne ha flere følgesvenner.

Kategori: Blogg, Camino de Santiago, Reise, Spania