Et lite stykke Danmark i Norge

Fredrik VI malt av Christoph Wilhelm Wohlien i 1855.

I 2014 markerer vi at det er 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov og at unionen mellom Danmark og Norge ble erstattet av en personalunion mellom Sverige og Norge. Men hele Norge ble ikke helt kvitt danskekongen i 1814. Mange av mine forfedre måtte leve med danskekongens innflytelse i ytterligere tre år.

Den dansk-norske kongen Kristian V kom til makten i 1670. Han ble beskrevet som lett å lede, doven, kunnskapsløs og uselvstendig. Hans kongejerning ble derfor de første årene svært preget av hans halvbror og Norges stattholder, Ulrik Frederik Gyldenløve, stattholderen i Slesvig-Holstein, Frederik Ahlefeldt og vinhandlersønnen Peder Schumacher.

I 1671 innførte kongen den øverste rangordningen i eneveldet. Kongen var øverst, men under ham ble det opprettet en høyadel med grever og baroner. Disse fikk store privilegier. Godsene deres skulle bli arvbare og uoppløselige len, såkalte grevskap og baronier. Folk måtte tiltale grever og grevinner som ”høy og velbårne”.

Grevskapene

Det ble etablert to grevskap og et baroni i Norge. Og nesten selvsagt ble Gyldenløve og Schumacher grever. Gyldenløve i Larvik grevskap.

Schumacher ble adlet under navnet Griffenfeld, og grevskapet hans fikk navnet grevskapet Griffenfeld. Det fikk navnet Tønsberg grevskap da Griffenfeld falt i unåde og dømt til døden, men ble sendt til soning på Munkholmen utenfor Trondheim. Han døde på Munkholmen. Tønsberg grevskap ble senere omdøpt til Jarlsberg grevskap. Dette grevskapet var det andre norske grevskapet, men ble det siste som ble opphevet i henhold til adelsloven av 1821. Den siste norske greve var Peder Anker Wedel Jarlsberg som døde 1893.

Larvik grevskap var det første norske grevskapet som ble opprettet. Grevskapet besto av Brunla amt, og fikk sitt navn etter byen Larvik (Laurvigen). Gyldenløve beholdt grevskapet til sin død i 1704. Etter det overtok hans ættlinger grevskapet, og til sammen fem grever fra henholdsvis Danneskiold-Laurvig og Ahlefeldt-Laurvig var grever der til 1805. Da ble grevskapet solgt til kongen.

Og det er nettopp det salget som ble interessant i 1814. Kielfreden var en avtale mellom Sverige og Danmark-Norge som ble inngått 14. januar 1814. Avtalen gikk ut på at danskekongen Frederik VI, som en taper i Napoleonskrigene, skulle overgi Norge til kongen av Sverige. Til gjengjeld skulle danskekongen få de svenske områdene i Pommern.

Avtalen kom imidlertid aldri til å tre i kraft. Preussen tok herredømmet over Pommern, mens Norge erklærte sin uavhengighet, vedtok en grunnlov og valgte prins Christian Frederik som konge. Etter en kort krig med Sverige godtok Norge ved Konvensjonen i Moss, signert 14. august 1814, å gå inn i en personalunion med Sverige. 4. november 1814 ble Stortinget og de svenske forhandlerne enige om vilkårene, og en revidert norsk forfatning ble antatt og Karl II (i Sverige Karl XIII) valgt til konge i unionen.

Danmark i Norge

Selv om Danmark avsto Norge, så beholdt fortsatt danskekongen Frederik VI Larvik grevskap som sin personlige eiendom.

Norge fikk dermed en svensk konge, men en del av Norge hadde en dansk konge som grunneier. Det må ha vært en interessant situasjon med mange utfordringer.

Dansekongen mistet i 1814 alle grevelig myndighet i grevskapet, men opprettholdt en rekke avgifter for innbyggere i grevskapet. Den norske Stat hadde ikke økonomi til å kjøpe grevskapets store eiendommer, og finansminister Herman Wedel Jarlsberg var dessuten mot statsdrift. Larvik grevskap ble derfor stort sett forsøkt drevet som et vanlig amt.

Danskekongen forsøkte derfor å finne andre kjøpere til grevskapets eiendommer. I 1817 solgte han eiendommene for 498.000 spesidaler til fire privatpersoner i Larvik. På folkemunne i Larvik-distriktet ble de omtalt som grevlingene. De hadde ikke samme privilegier som grevene og kongen hadde hatt. Derfor klarte de ikke å overholde betalingsforpliktelsene overfor danskekongen, som i 1835 igjen overtok eiendommene. For andre gang ble en stor del av søndre Vestfold eid av den danske kongen, mens landet ble styrt av den svensk-norske kongen.

Treschow overtar

Kongen kvittet seg denne gangen raskt med eiendommene sine i Norge. Han solgte grevskapets eiendommer til landsmannen advokat Frederik Wilhelm (Fritz) Treschow. Hans sønn Michael kom til Larvik i 1839 for å overta driften av grevskapets bedrifter og eiendommer.

Treschow var en forretningsmann som ikke ønsket å sitte med foreldede privilegier, og etter forhandlinger med menighetene, fulgte han opp grevlingenes intensjoner og overdro i 1840 Sandeherred, Hedrum og Brunlanes kirker til deres respektive menigheter. Han solgte også etterhvert store og små gårdsbruk til tidligere leilendinger.

Min tippoldefar John Kristoffersen Nes leide i 1869 gårdsbruket Grinna av Michael Treschow. Leieavtalen har Michael Treschows navn ferdigtrykket, mens min tippoldefar har skrevet sin signatur med påholden penn.
I 1892 kjøper John bruket Grinna av F. W. Treschow (Michaels sønn). Kjøpesummen var 3.500 kroner og John betalte vel 1.000 kroner kontant. Han underskrev 30. januar 1892 en panteobligasjon på vel 2.400 kroner. Dette beløpet skulle han betale tilbake til Treschow i løpet av 19,5 år med en årlig rente på 5%.

Staten overtar

Min oldefar, min farfar og min far overtok senere denne eiendommen. Jeg bodde på Gruinna fra jeg ble født og fram til 1970. Da kjøpte Den norske Stat eiendommen for å bygge ny motorvei utenom Larvik der.
Så 156 år etter at staten ikke hadde råd til å kjøpe grevskapet fra danskekongen hadde staten i alle fall råd til å kjøpe en liten bit av grevskapets opprinnelige eiendom fra min far.

Store deler av grevskapets og danskekongens eiendommer i søndre Vestfold er fortsatt i Treschow-familiens eie. I dag er det Mille Marie Treschow som eier dette.

Faren min kjøpte småbruket Brekke da han solgte Grinna til Staten i 1970. Jeg eier nå Brekke. Dette bruket ligger midt mellom Larvik grevskap og Jarlsberg grevskap. Det tilhørte derfor administrativt tidvis Jarlsberg og tidvis Larvik. I 1821 ble de to grevskapene oppløst og slått sammen til Jarlsberg og Larvik amt (også kalt Grevskapenes amt). Da ble ikke Brekke en utkant i ett av amtene, men plassert midt i det nye amtet. Andebu kommune, som eiendommen ligger i, betegner seg derfor som ”hjertet av Vestfold”.

Men navnet Vestfold kom langt senere. Det var først da amtene i 1919 ble fylker at Jarlsberg og Larvik ble byttet ut med Vestfold.

Selv om fylkesnavnet er ganske nytt, så er begrepet gammelt. I gammel tid var det navnet på den største delen av landet vest for Oslofjorden (Foldin). Det omfattet foruten Vestfold fylke Eiker og Lier av det nåværende Buskerud fylke. Men det er en annen historie.

Kategori: Blogg, Grinna, Hedrum, Lokalhistorie, Slekt