Kryper muslimer til korset?

I en reportasje fra midtøsten nå i desember sa NRKs reporter at ”palestinerne kryper til korset”. Muslimer kan selvfølgelig krype til et kors, men er det det de gjør når de aksepterer noe de ikke egentlig vil akseptere? Språk er både morsomt, interessant og krevende.

Våre etnisk norske språkbilder er selvfølgelig basert på vår kultur. Men kanskje vi nå i en flerkulturell virkelighet bør revurdere noen av de språklige bildene vi bruker?

Når vi omtaler Hemsedal som et ”mekka for skiinteresserte” så er ikke det feil, men muslimer har tradisjonelt sett ikke vært de ivrigste i alpinbakkene. Det er sikkert i ferd med å endre seg. En kollega foreslo at vi heller bruker ”eldorado for skiinteresserte”.

Eldorado har sin opprinnelse i El Hombre Dorado («den gyldne mann»), El Indio Dorado («den gyldne indianer»), eller El Rey Dorado («den gyldne konge»). Det er et begrep brukt av europeere om en stammesjef fra muisca-folket i Colombia, som angivelig dekket seg selv i gullstøv og stupte inn i Guatavita-innsjøen som et innvielsesrite. Da det ble ansett som et sted gikk Eldorado fra å være en by, til et kongerike, til et keiserrike av denne legendariske gyldne konge. Men et sted med mye snø og ivrige skiløpere har det aldri vært.

Når journalister forteller om ”jødiske synagoger” er det sannsynligvis for å gjøre begrepet mer forståelig for oss. Men det finnes ikke kristne synagoger (vi har kirker) eller muslimske synagoger (de har moskeer). Kanskje det er mer inkluderende å kun si synagoger, kirker og moskeer. Alle er naturlige bygninger i vårt flerkulturelle samfunn.

Jeg lekte cowboy og indianer i barndommen. Det var ofte tøffest å være indianer. Sølvpilen, Månestråle, Crazy Horse, Sitting Bull og Geronimo var blant våre helter. Men nå er begrepet indianer blitt problematisk – nesten på linje med neger. Det er forståelig, men for oss som løp rundt i kodalskogene med kruttlapprevolvere og pil og bue er det litt vanskelig å konvertere ordbruken. Samtidig er det helt riktig at det vi kalte indianere faktisk er amerikanske urinnvånere.

Vi har også norske urinnvånere. Tidligere i høst hadde NRK Sápmi programlederen i Norge rundt. Jeg sitter i NRKs språkstyre. Da er det trist å se at vi får henvendelser til NRKs publikumsservice som dette:

• ”Jeg undres hvorfor et norsk program som Norge Rundt skal kommenteres på samisk og ikke norsk? Det er veldig irriterende å være avhengig av å måtte lese oversettelsen på skjermen for å kunne følge med.”
• ”Utrolig at en som snakker et språk som bare snakkes av 600 personer i Norge skal lede Norge Rundt. Hva er begrunnelsen for dette valget?”
• ”Jeg tenker at hvorfor i himmelens navn blir Norge Rundt sendt med samisk programleder. Skal programmet ikke være for blinde og svaksynte?”
• ”Vi gleder oss til neste fredag med ny vert på Norge rundt. Det har vært et sant helvete å høre på den samiske suppa som vi har sett i det siste. Takk nrk!!! Håper det blir lenge til samisk programleder igjen. Takk for et hyggelig program (uten samisk).”

Vi har fortsatt en jobb å gjøre!

Og hva gjør vi med norske rettskrivingsregler? Jeg lærte at egennavn skrives med stor forbokstav, men hva gjør vi når Apple vil at vi skal kalle deres telefon for iPhone? Skriver vi Iphone eller iPhone?

Eller når Ikea vil at vi skal skrive IKEA?

Eller når Kongsberggruppen kaller seg for Kongsberg Gruppen. Da snakker vi om særskrving. Det blir lettere å se utfordringen i eksemplet ”ananasringer” og ”ananas ringer”.

Som jeg startet med: Språk er morsomt, interessant og krevende.

Kategori: Blogg, Journalistikk, NRK