Gjetergutten som ble banebrytende lokalhistoriker

”Til alle tider trænger ungdom og æt og bygd og land den styrkedrik som minderne gir. Sund ættefølelse og vaaken sans for hjemjordens minder vidner om kultur og grobund og livskraft hos et bygdefolk.

Staar vi en dag med oplatt sind paa bygdens gamle kirkegaard, maa det slaa os at ‘her ligg dei grav i grav’ de som har baaret bygden frem gjennom lyse og laake tider i hundreder av aar. Stundom levde de vildt og haardt; og de kunde famle og synde og feile. Men det ærlige og gode og velmente i livsstriden og strævet deres har været sterkest, har levd længst. Det ligger nu som grundmur under bygdehuset, skinner og blinker i akerens grøde, i ryddet eng, i vei og bru og sti, i kjendte og kjære træk i ætteaasyn. Det lever i hjemfølelsen som lun varme og hygge; det spirer i arbeidsglæde og nye tiltak.

Bygdens ætter er bygdefolkets adel. De er sterkest knyttet til det svundne, har mest ansvar for det nye.”[i]

I høst er det 100 år siden lokalhistorikeren Lorens Berg utga sin første bygdebok. Sitatet ovenfor viser hans motivasjon for å skrive bygdebøker. Det ble til sammen åtte slike bøker i løpet av et forfatterskap som varte fra 1905 til 1924.

Den moderne bygdebok

I 1903 utga professor Oscar Albert Johnsen bygdeboka for Hurum (Buskerud). I 1905 utga Lorens Berg bygdeboka for Andebu (Vestfold). Johnsens bok ble av mange oppfattet som ”den første moderne bygdeboka”. Lars Reinton skrev senere om Johnsens Hurum-bok at den ”var ingen ’bygdebeskrivelse’ i gamal meining, det var ei bygde-historie, der hovudvekta i samsvar med dei nye retningane i den historiske vitskap var lagt på dei økonomiske forholda, jordeiegedomssoga og næringslivet i det heile, men som òg hadde med noko om dei viktigaste ættene i bygda, og noko kulturhistorisk stoff.”[ii]

To år senere kom Lorens Bergs bok om Andebu i 1600-årene. Det var ei bok som brukte de skrevne kildene og analyserte samfunnet ut fra frakta, ikke ut fra sagn og historier.

Disse to bøkene skapte ny interesse for lokalhistorie og lokalhistorisk gransking. Den norske historiske forening satte i 1906 ned et utvalg som skulle se nærmere på denne delen av den historiske vitenskapen. Både Johnsen og Berg ble med i dette utvalget. Utvalget kom fram til at en burde håndtere naturlig sammenhengende områder under ett, og det ble lagt fram en plan for Brunla len (tidligere Larvik grevskap, nå søndre del av Vestfold). Lokalhistorien for dette området skulle omfatte 9 bind, 5 for bygdene, 3 for byene og ett fellesbind. Lorens Berg påtok seg å skrive bygdehistoriene.

Lorens Bergs forfatterskap

Og Lorens Berg gjorde jobben. Han skrev bøkene om Brunlanes (1911), Hedrum (1913), Tjølling (1915), Sandeherred/Sandar (1918) og Tjømø/Tjøme (1920). Da han var ferdig med bøkene om bygdene i Brunla len fortsatte han med bygdene i Tunsberg len. Boka om Nøtterø/Nøtterøy (1922) rakk han å gjøre ferdig før han døde. Boka om Stokke (1928) holdt han på med da han døde. Den ble utgitt posthumt med blant annet sønnen Øyvind Berg som medforfatter.

Lorens Berg rakk aldri å utgi ei komplett bok om hjembygda Andebu. Hans første bygdebok fra 1905 handlet om Andebu i 1600-årene. Han hadde ønsket å utgi ei bok som også omfattet 1700- og 1800-tallet, men det rakk han aldri. Andebu fikk sine oppdaterte bygdebøker først på 1970-tallet.

I tillegg til de åtte bygdebøkene utga Lorens Berg flere andre bøker og hefter: ”Gaardnavnes oprindelse i Hedrum, Kvælle, Hvarnes, Lardal, Tjølling og Brunlanes” (1901), ”Om jordegodsets fordeling i Brunla len omkring 1650 og 1700” (1907), ”Stedsnavn rundt Larvik og Sandefjord” (1910) og ”Arbeidsveiledning i lokalhistoriske undersøkelser for begyndere” (1914).

Den sistnevnte boka utkom etter at det ble klart at mange bygder og byer ønsket å utgi lokalhistoriske verk i forbindelse med 100 årsjubileet for grunnloven i 1914. Historisk Forening oppnevnte derfor i 1913 Landskomiteen for lokalhistorie. I den satt blant andre Lorens Berg, dosent Oscar Albert Johnsen, amanuensis S. H. Finne Grønn, professor Edvard Bull og professor Oluf Kolsrud. Det var denne komiteen som utga Lorens Bergs arbeidsveiledning i 1914.

Fra ”høling” til lokalhistoriker

Lorens Berg skulle egentlig ikke bli lokalhistoriker og bygdebokforfatter. Han skulle blitt sjømann eller bonde på et lite gårdsbruk i ei fattig bygd i Vestfold.

Han ble født i 1862 på bruket Berge i Kodal. Han var den sjette i en søskenflokk på åtte. Da Lorens var seks år gammel døde faren. Da han var åtte år gammel døde mora.

Han måtte da ta tjeneste som gjetergutt eller «høling» på forskjellige gårder i bygda. Begrepet «høling» kan bety ‘lokke på kyr og sauer med salt og tilrop’. Det ble i Vestfold brukt om gutter som var satt til å gjete dyr. Mange barn mistet mye av skolegangen fordi foreldrene sendte dem bort i tjeneste som gjetere eller til annet gårdsarbeide, gjerne for en lengre periode og ofte til en annen del av bygda. Som hølinger fikk barna kost og losji der de arbeidet.

Da han var omtrent 12 år gammel flyttet Lorens til ekteparet Helvig Olsdatter og Karl Kristian Nilsen Bærevar på gården Nedre Bjørndal. Sammen med to andre gutter og to jenter tjenestegjorde Lorens hos dem. Ekteparet på Bjørndal var barnløse, og det var kanskje årsaken til at de tok seg spesielt av unggutten fra Berge.

Lorens viste stor interesse for å lære. Han brukte mye tid på å lese, han var dyktig på skolen og han var den eneste i konfirmantkullet i 1876 som fikk vurderingen ‘udmerket’ av sogneprest Peder Pedersen. Sognepresten var for øvrig ikke like godt likt av alle i bygda. I de mest pietistiske miljøene synes de han ikke var streng nok i sin lære. Heller ikke konfirmantene i bygda hadde særlig respekt for presten, selv om han forsøkte å være hyggelig mot dem. I Pedersens tid som sogneprest i Andebu (fra 1864 til 1884) var det slutt med at konfirmantene drev med onnearbeid for presten. Han mottok nok fortsatt gaver fra dem, fortelles det i Andebu bygdebok, men han lot konfirmantenes dyktighet avgjøre rekkefølgen på kirkegulvet. Og i 1876 var det konfirmanten Lorens Amundsen som fikk stå fremst på kirkegulvet.

Sjømann

Karl Kristian Nilsen Bærevar på Nedre Bjørndal var ikke bare bonde, han var også skipsreder. I de årene han bodde på Bjørndal eide han flere skuter. Etter at Lorens var konfirmert seilte han et par år med flere av skutene til Karl Kristian, blant annet briggen «Salus».

Vi vet ikke nøyaktig når Lorens mønstret på for første gang, men 24. mars 1877 er han i Christiania ombord i briggen Salus:

”Brig ”Salus”. Capt O Hansen afgik fra Christiania den 24de Marts 1877 bestemt for Liverpool og lastet med Props og Stok. Vi havde megen Storm og Uvær samt svært Koldt, men vi led dog ikke noegen Skade og den 15de April ankom vi velbeholden Brunzvig Dok i Liverpool med 21 Dagers Reise. Mandag 16de begyndte vi at losse og blev udlost Bededag den 27de April. Den 30de begyndte vi at laste med Salt befragtet for Riga i Rusland, og den 5te Mai var vi lastet igjen. Den 9de Mai gik vi tidlig men vi var ikke videre heldig vad vinden angaar. Vi naaede Helsingør den 27de, men da vi kom til Drezden maatte vi ankre for Nordvind. Den 31st Mai lettede Ankeret og seilede med Bidevind. Torsdag den 7de kom vi ind til Bolderan men fik uvær og først den 15de kom vi op til Kaun og begyndte for Alvor at losse. Den 25de blev vi udlost og den 27de afgik vi til Moulgraven for at laste med Slippiels, begyndte at laste den 30de Juni og fik Dekslasten den 5te. Den 6te og 7de gjordes klar til at gaa tilsøs”[iii]

Mye tyder nå på at Lorens skal få en skjebne som mange andre foreldreløse ungdommer på bygdene fikk på slutten av 1800-tallet.

Studier

Men sjølivet var ikke det rette for Lorens. Karl Kristian sørget derfor for at han fikk plass på den ambulerende amtsskolen som da holdt til på gjestgiveriet på Amundrød i Tjølling (nå en del av Larvik kommune). Amtsskolen var en skole for eldre ungdommer, og det var cand. theol. Marius Elias Larsen som var lærer på Amundrød. Lorens Berg sa senere at det var på amtsskolen han fikk de første impulser til de lokalhistoriske arbeider han kom til å utføre.

Etter å ha gått på amtsskolen fikk han plass på lærerseminaret i Asker. Der tok han eksamen med beste karakter i 1881 – 20 år gammel. I Asker traff han også Albertine, som han giftet seg med i 1886.

I avgangsvitnemålet fra lærerseminaret står følgende:

”Lorens Amundsen Berg af Andebu prestegjeld, født 18. jan 1862, blev optagen på skolelærer-seminaret i Asker 17. aug 1879 og har efter 2 års ophold ved anstalten underkastet sig den anordnede afgangsprøve med hovedkarakterer: for den theoretiske prøve: Meget godt af første grad 1,58, for praktisk brugbarhed: Meget godt av første grad 2.00. Hans forhold har været meget gode. Det bemerkes, at han har meget god sangstemme og meget godt øre for musik, at han med god fremgang har nydt undervisning i orgelspill, at han tildels har modtaget vejledning i havedyrking.”[iv]

Læreren

Da Lorens hadde tatt eksamen i Asker ble han tilsatt som lærervikar i Ådalen på Ringerike. Der arbeidet han i vel to måneder. Han fikk følgende attest fra sogneprest C. B. Christoffersen:

”Hr. seminarist Lorens Berg har i en tid af 9 uger og 4 dage vikarieret som lærer for Grønvold og Somdalens kredse i Ådalen. Jeg har i denne tid havt anledning til at overvære undervisningen i religion, norsk og regning i Somdalens skole og ligeledes skoleeksamen på Grønvold. Det er mig da en glæde at kunne give hr. Berg mit bedste vidnesbyrd som lærer; der er ro, klarhed og kraft over hans undervisning, som ganske vist med Guds hjælp vil bære rige frugter for den skole, han i fremtiden kommer til at lede. Da han har modtaget en hjelpelærerpost i Tjømø prestegjæld, tager jeg herved afsked med ham med ønske om, at Herren vil ledsage ham med sin velsignelse.”[v]

I ni år var han lærer på Tjøme, men i 1891 flyttet han tilbake til hjembygda, og ble lærer på Prestbyen skole. Tilsettingsbrevet fra Andebu skolestyre er slik:

”Andebu Skolestyre kundgjør herved, at det under 17de April d. A. har antage og herved beskikker Lorens Berg der er dimmiteret fra Asker Seminarium, til Kredsskolelærer i Andebu Skolekommune og til som saadan at bestride lovbefalet og frivillig undervisning i Hasaas og Svartsrød Kredse i Kodals Anneks med de denne Betjening tilliggende Rettigheder og Forpligtelser og i Henhold til de for Folkeskolen paa Landet nu eller herefter gjældende Bestemmelser.

I medfør heraf har han med Flid, Nidkjærhed og Samvittighedsfullhed at opfylde de ham som Folkeskolelærer paahvilende Pligter og i Lære og Levnet, saavel under udøvelsen af sit Kald som ellers, forholde sig saaledes, som det sømmer sig en kristelig Lærer, der er sig sit Ansvar for Gud beviste.

Maatte Guds naadige Velsignelse og Kjærlighed faa følge ham i hans Virksomhed.”[vi]

Foreningsliv

I løpet av de 9 årene han var lærer i Kodal satte han dype spor etter seg i bygda.

Han etablerte både en avholdsforening og et sangkor i bygda, og han arbeidet med planene om å starte et ungdomslag. Henrik Hansen Berge (som bodde på nabobruket til Lorens barndomshjem) forteller i Kodal ungdomslags 60-årsberetning at han og Lorens diskuterte ungdomslagstanken i stua på Berge en ettermiddag på slutten av 1800-tallet. Lorens Berg var aldri formann i laget, men han var alltid med ungdommen på møter og fester rundt i gårdene med blant annet foredrag og opplesninger.

Heller ikke etter at han flyttet til Kristiania glemte han ungdommen i Kodal, men var mange ganger til stede med foredrag. I ungdomslagets protokoller er det nevnt et titalls foredrag som Berg holdt i laget etter at han flyttet til hovedstaden. Det nevnes foredrag om temaer som ‘By- og landkultur’, ‘Kodals historie fra det 15. århundre’, ‘De forskjellige menneskers livssyn’ og ‘Bjørnsons nye bok. Daglandet’.

I 1899 hadde ungdomsforeningene i Andebu og Kodal avskjedsfest for Berg på gården Slettingdalen. I referatet heter det blant annet:

”Berg holdt en længere tale som tak for gaverne og holdt foresten en tale om ungdomsagen og manede til arbeide for alt godt og ædelt. Nævnte blandt mange ting hvor forandret det er blit her i Andebu, som f.ex. adgangen til læsestoff, foreningsvirksomhed m.v. Mange gred under Bergs tale.”

Selv nå i 2005 lever minnet om Lorens Berg i Kodal. Det vitner om en mann med utstråling og engasjement.

Politikeren

I de årene Berg var kirkesanger og lærer i Kodal var han aktiv i det sosiale og politiske liv. Han var venstremann, og i et intervju i 1912 ble han bedt om å fortelle som sitt politiske arbeid:

—Jeg ‘deltok’ ikke, det er et for pent ord, jeg ‘sloss’. Brukte salte replikker og fikk kontant betaling.

— Og det fulgte naturligvis strid med å være avholdsmann også?

 — Å ja, men striden var ikke så gvass i 80- og 90-åra som nå. Det var mest skuldertrekk og nedlatende øyekast. Det eneste var samlagskampene, de var skarpe.[vii]

Lorens Berg flyttet fra Kodal for å bli lærer ved Lilleborg skole i Kristiania.

Lokalhistorikeren

Ved siden av lærerstillingen ved Lilleborg skole begynte han å arbeide med lokalhistorie fra Andebu. I Kristiania hadde han lett tilgang til ulike arkiver. I 1903 skriver han i et brev om bladet «Kodølingen» til Kristian Gallis i Andebu:

”Til dette vil jeg gjerne bidra, nemlig med et stykke om Kodal i gamle dage. Jeg har nemlig under arbeide Kodals historie og vil gjerne paa forhaand prøve paa at interessere ungdommen for emnet.”

Våren 1903 arbeidet han altså med Kodals historie. To år senere var temaet utvidet til å omfatte hele Andebus historie på 1600-tallet. Lorens Berg ga ut sin første bygdebok, men måtte gjøre det på eget forlag og i et begrenset opplag. Han skriver høsten 1905 til Kristian Gallis at han er takknemlig for de vel 90 kroner salget av boka har gitt i Andebu, men at trykkeriregninga fortsatt er skremmende stor. Han tror imidlertid at salget av boka før jul skal sikre økonomien.

Selv om Lorens Berg ved utgivelsen av Andebu-boka var bekymret for økonomien, behøvde han ikke være bekymret for fagmiljøenes reaksjon på boka. Professor Halvdan Koht skrev om Andebu-boka:

”Den gongen De i 1905 sendte ut boka um Andebu i 1600-tale, var det klaart for alle at dette var eit gjenombrot i bygdehistoria. De sette dermed eit mynster som alle bygdegranskarar sidan har stræva etter aa fylgje.”[viii]

Professor Yngvar Nielsen omtalte “Brunlanes” på denne måten:

”der er snakket og skrevet meget om norske Bønder. Men jeg maa bede om Grundlag af den Art som Lorens Berg her giver os; først da kan vi vinde sikker Bund og komme til paalidelige Resultater.”[ix]

Boka om Hedrum ble utgitt i 1913. Universitetsstipendiat Oluf Kolsrud skrev om “Hedrum”:

”Bygdesoga er som sjølve mauretuva, ho er bygd av likeso mange smaa stokkar som den. Og skal ein verta ferdug, gjeld det, at ein ikkje traakkar atpaa og gjeng uti inkje. Lorens Berg har tenkt seg vel fyre og set seg vel um; alt han skulde bruke har han sanka fram fyrst og lagt det tilrettes aat seg. Difor vart arbeidet hans so gjenom velgjort.”[x]

Fra 1913 hadde Lorens Berg en bevilgning fra Stortinget, slik at han kunne drive med lokalhistoriske arbeider på fulltid. Den første bevilgningen var fra 1913 til 1916. I disse årene hadde han permisjon fra stillingen om lærer i Kristiania. Fra 1916 fikk han fast statlig lønn for sitt lokalhistoriske arbeide.

Berg var produktiv. De tre første årene han fikk lønn fra Staten utga han arbeidsveiledningen for lokalhistoriske undersøkelser, han holdt en rekke foredrag og ga veiledning til mange som søkte lokalhistorisk informasjon i Riksarkivet og andre arkiver. Han hjalp også til med utgivelsen av bygdebøkene for Ullensaker, Tinn, Land, Jæren, Flå og et verk om de sju bygdene på Hedmarken. I 1915 kom boka om Tjølling. Lærer Andr. Nordang skrev dette i Skolebladet om denne boka:

”Det er ikke saa let for smaafolk at gi seg av med at anmelde Bergs bygdebøker. Superlativene saa sterke som de findes har været brukt om dem av vore første fagfolk, saa en orker ikke at lægge til det aller mindste i deres berømthet, om en aldrig saa gjerne vil.”[xi]

Senere fulgte som nevnt bøkene om Sandeherred, Tjømø og Nøtterø. Boka om Nøtterøy var første bind i verket om tidligere Tunsberg len. Etter at boka om Nøtterøy var ferdig begynte Berg på boka om Stokke, men han døde før den ble fullført. Lorens Berg forsto selv at han ikke ville klare å fullføre Stokke-boka, så han ba sommeren 1924 arkivar N. Hals å fullføre boka. Sammen med Lorens Bergs sønn Øivind Berg gjorde de boka ferdig i 1928.

Fagfolk og lekfolk roste Bergs bøker, men Berg selv forholdt seg nøktern til denne positive omtalen:

”Ja, de har vært velvillige, enkelte i den grad, at jeg ikke tør ta rosen bokstavelig. Det er jo bra nok at fagmennene godkjenner arbeidsmetoden som riktig; det har vært adskillig vakling om den blant bygdehistoriske forfattere. Men hovedaken er allikevel at bygdefolket kan høste virkelig gavn av slike arbeider. Og da må vi sikte litt langt og stille stenge krav til oss selv: Sky talemåter, føljetongmessige skildringer og lignende som i øyeblikket slår best an blant mengden, men mure forsiktig og jevnt av sikre kjensgjerninger, så det blir virkelig historie. Arbeidet bør jo helst utføres slik at andre siden kan slippe å gjøre det om.”[xii]

For Berg var det ikke ros i fagmiljøene som var viktigst, men den funksjon bøkene hans hadde for den vanlige leser – for dem som bodde i bygdene. I 1908 skrev Berg et eget hefte om slekta på Horntvedt i Stokke. I innledningen til dette heftet skriver han:

”Vi føler os alle sterkt knyttet til den gaard og den grend, hvor vi er født og har tilbragt vor barndom. Som oftest har vi fremdeles fler skyldfolk der, i alfald gode kjendinger. Men selv om fremmede nu bor der – vort fødested, vor fadregaard har været vort første hjem.

De norske bønder er hjemkjære. Derfor kan slegtsled efter slegstled bo paa samme gaard. Slegtens og gaardens historie tvindes da sammen gjennem et langt tidsrum.

Ganske naturligt omfatter vi alle opplysninger om vor hjemgaard med stor interesse. Dens historie er jo nær knyttet til vort eget liv.”[xiii]

Nå – omtrent 100 år senere – kan slike formuleringer virke både pompøse og klisjépregede. Men ved begynnelsen av det 20. århundre, da Norge var en ung nasjon og det var viktig å underbygge frihetsfølelse og stolthet, var dette en ideell målsetting. Lorens Berg skjønte det, og ga gjennom sine bøker viktige impulser til utviklingen av det demokratiske samfunnet vi i dag setter pris på.

Lorens Berg var med på å stifte Vestfold historielag i 1923. Laget hadde sitt første årsmøte i august 1924, bare noen dager før Lorens Berg døde. På dette møtet ble han utnevnt til lagets første æresmedlem. I referatet fra årsmøtet står følgende:

”Styret har opnevnt bygdehistoriker Lorens Berg som lagets æresmedlem for hans store fortjenester av bygdehistorieforskningen her i fylket. Det er jo egentlig aarsmøtets sak aa opnevne æresmedlemmer, men paa grund av de for dette tilfelle særegne forhold fandt styret straks aa burde foreta opnevnelsen i paavente av aarsmøtets godkjennelse. […] Ingen hadde noget aa bemerke til aarsberetningen, likesom der heller ikke haddes noget aa bemerke til at bygdehistoriker Lorens Berg av styret var opnevnt som æresmedlem av laget.

Med akklamasjon vedtokes efter forslag av formannen aa oversende følgende telegram til Lorens Berg: Vestfold Historielag, samlet til sitt første aarsmøte paa Tinghaug, sender sin ærbødige og hjertelige hilsen til den høit fortjente grundlegger av den lokale historieforskning i Vestfold.”[xiv]

Lorens Berg døde av kreft den 14. september 1924 i Kristiania. Da hadde han brukt nesten 25 år av sitt liv til å skrive bygdebøker. Han pleide å stå opp klokka 6 om morgenen, og han dro ofte tidlig til Riksarkivet. Han hadde til og med fått egen nøkkel til arkivet, slik at han kunne arbeide der utenom de vanlige åpningstidene.

Bergs bøker i 2005

Det er gått 100 år siden Lorens Berg skrev sine bygdebøker. Fortsatt finner vi mange henvisninger til disse bøkene i lokal- og slektshistoriske publikasjoner i Vestfold. Sju av Bergs åtte bygdebøker er de siste årene utgitt i nye opplag. Det er bare boka om Hedrum som ikke er utgitt på nytt. Førsteutgavene finner du kun i antikvariater, og da til en pris på vel 1.000 kroner for velholdte eksemplarer.

De fleste av bygdene Lorens Berg lagde bygdebøker for har senere på 1900-tallet fått oppdaterte og utvidede bygde- og gårdshistorier. I de fleste av disse er Lorens Bergs bøker ofte sitert. Og i flere av bygdene er de nye bøkene kun videreføringer av Bergs bøker. Det han skrev trenger ingen korrektur eller tilføyelser.

I tillegg til den grundige gjennomgangen av de skriftlige kildene var Lorens Berg en forfatter som også brukte de muntlige kildene på en omfattende måte. Dermed har han bevart for oss kunnskap og informasjon som ellers ville gått i graven med våre forfedre.

Fylkeskonservator Asbjørn Bakken husket følgende historie om Lorens Berg som omreisende forfatter:

”Jeg kan selv huske ham da han en sommer kom til min egen slektsgård oppe i Lågendalen. Vi barna frydet oss ved å få være med i slåtten og tumle med hester og høykjøring. Men borte i skyggen under det gamle tuntreet satt en liten mann og skrev mens han høytidelig samtalte med min oldemor, Barbro Olsdatter Haugen. Først mange år senere ble jeg oppmerksom på resultatet av den samtalen. Under avsnittet ”Bygdefolk forteller” har han gitt en mesterlig skildring av et bondebryllup. Den nesten 100 år gamle konen hadde fortalt ham om sitt eget bryllup og gitt en mengde verdifulle detaljer om skikk og bruk, mat og klær og alt som til sammen dannet livets største fest i det gamle bondesamfunn.”[xv]

Lorens Bergs bøker skulle vært supplert av et samlebind for hele området. Slik sett ble Bergs ide aldri fullført. Samlebindet ble aldri utgitt. Det er i dag en mangel ved Bergs bøker. Bygdehistorien blir ikke satt inn i en større sammenheng – regionalt eller nasjonalt.

Bergs bøker samler også gårds- og slektshistorien. Det er gårdene som følges, mens slektshistorien må leseren selv følge ved å følge personene fra gård til gård. Slik Berg har utformet bøkene sine blir verken gårds- eller slektshistorien fullverdig.

Berg bygde i stor grad på arkivene og analyser. Bøkene hans handler derfor i stor grad om de periodene da arkivene er fyldige. Han legger derfor størst vekt på perioden fra 1600-tallet og fram til midten av 1800-tallet.

Selv om det i dag er mulig å komme med slike innvendinger var Bergs innsats formidabel og banebrytende. Og fram til 1980-tallet gjorde det at Vestfold sto i en særstilling når det gjaldt bygdebøker. Arven etter Berg la grunnlag for mer omfattende og oppdaterte bygdebøker i Vestfoldbygdene i siste halvdel av det 20. århundre.

Tilbake i Kodal

Lorens Berg ble begravet på Kodal kirkegård den 19. september 1924. Vestfold historielag reiste i 1928 et minnesmerke ved graven. Og 31. august 1952 ble en statue av Lorens Berg avduket ved Prestbyen skole – der Lorens Berg var lærer i ni år. Statuen er utført av billedhuggeren Hans Holmen. Sandefjords Blad skrev i forbindelse med avdukingen av statuen:

”Statuen har fått en meget vakker ramme, med Gallisvannet og myke åslinjer som bakgrunn. Plasseringen er særdeles vellykket, med statuen vendt mot Bergs gamle skole.”

Lorens Berg er tilbake i sin hjembygd. Bygda han elsket, bygda han skrev om i sin første bygdebok, bygda han gjerne skulle ha skjenket ei ny bygdebok, bygda han omtalte da han som 12-åring skrev følgende vers:

Forsvundne er nu de glade dage,
som jeg i hjemmet opplevet har.
Jeg bort må flytte fra ønsker kjære
og ut i verden vandre må.
O hjem, deg aldri jeg kan forglemme,
så lenge livet bor i mitt bryst,
mitt hjerte ønsker seg alltid hjemme,
å ile derhen det er min lyst.

Mer informasjon om Lorens Berg

På nettstedet www.kodal.info kan du lese mer om Lorens Berg. Dette nettstedet er også et bygdeleksikon for Kodal – Lorens Bergs hjembygd. Kanskje dette kan bli en mal for framtidas lokalhistoriske publikasjoner? 100 år etter at Lorens Berg var med på å sette en standard for datidens lokalhistoriske publikasjoner.

---

[i] Berg, Lorens: Hedrum, s 135 (Kristiania 1913).

[ii] Sitert i artikkelen ”Bygdebok i 100”: < http://www.lokalhistorie.no/bygdebok_100.html>.

[iii] Berg, Lorens: Notatbok. Håndskriftsamlingen Nasjonalbiblioteket, MS fol 2039, I1, Lorens Berg.

[iv] Attest. Håndskriftsamlingen Nasjonalbiblioteket, MS fol 2039, I2-3, Lorens Berg.

[v] ibid.

[vi] ibid.

[vii] Østlandsposten (Larvik 18. januar 1912).

[viii] Berg, Lorens: Sandeherred, s 691 (Kristiania 1918).

[ix] loc. cit.

[x] loc. cit.

[xi] loc. cit.

[xii] Østlandsposten, op. cit.

[xiii] Berg, Lorens: Upublisert tekst om ”Gaarden Hontvet i Skjee” (1908).

[xiv] Vestfoldminne 1924, s 145. Referat fra årsmøtet (Tønsberg 1924).

[xv] Bakken, Asbjørn: ”Vestfold-læreren Lorens Berg – pionér i norsk lokalhistorie”. Arikkel i Aftenposten, nr 486 (Oslo 20.10.1962).

Kategori: Andebu, Blogg, Kodal, Lokalhistorie, Lorens Berg