Hyggelige innflyttere fra Afrika
Sommeren 2015 valgte et vintererlepar å bosette seg i en ampel (blomsterpotte) som henger ved inngangsdøra på Brekke. I ampelen var det ei kløverplante. Ampelen henger under tak og den har belysning om natta.
Erleparet fikk fem barn. Rugetida er ca 14 dager og barna trenger 14 dager i reiret før de er flyvedyktige. Derfor brukte Anne og jeg stort sett verandadøra i en måned sommeren 2015.
Alle fugleungene forlot reiret og vi tror at fire av dem klarte seg. I fjor høst reiste sannsynligvis foreldre og barn til Afrika. Vintererler som hekker i Norge tilbringer vinteren sør i Europa eller aller helst nord i Afrika. Det er ca 3.000 km fra Kodal til Afrika.
I mai i år plantet Anne på nytt en kløver i ampelen ved inngangsdøra på Brekke. Noen dager senere kom erlefamilien tilbake. Da hadde da sannsynligvis reist ca 3.000 km fra Afrika til Kodal. De fant akkurat samme blomsterpotte som i fjor. Det er i seg selv svært imponerende. Og kanskje kom de hit fordi de opplevde det som trygt her og at de var velkomne. Jeg vet ikke hvor mye refleksjon som finnes i en fuglehjerne. Noe må det være siden de fant fram til samme blomsterpotte etter 3.000 km. Det hadde ikke jeg klart uten GPS.
I slutten av mai i år var fem nye gulerlebarn klekket ut. Bildet på forsiden av juleheftet viser tre av disse da de var helt nye verdensborgere. På bildet er de helt avhengig av foreldrenes omsorg og omgivelsenes trygghet.
Bildet av fugleungene på Brekke er isolert sett en hyggelig og imponerende historie. Fugler som finner tilbake til samme sted etter en vinter i Afrika, og små fugleunger som får vokse opp i en ganske trygg tilværelse (siden Anne og jeg velger å bruke verandadøra et par uker), er jo en hyggelig fortelling.
I et større perspektiv kan bildet fortelle noe om den verdenen vi lever i. Det er ikke bare fugler som søker trygghet. Mange mennesker flykter fra krig og nød. Møter vi dem med å plante en kløverplante i ei blomsterpotte for å gi dem et godt sted å bo? Møter vi dem ved å bruke verandadøra for å gi dem trygghet?
Ei erle er et hyggelig innslag i hverdagen vår. Men hva gjør vi hvis noen av vår egen familie innenfor dyreriket (ja både fugler og vi mennesker hører til samme rike) ønsker å bosette seg ved inngangsdøra vår?
Jeg er ikke sikker på egne vegne. Jeg håper jeg vil gjøre det samme som når erla kommer. Og jeg håper jeg ser sårbarheten hos mennesker akkurat slik jeg ser sårbarheten hos de små erlekyllingene på forsiden av juleheftet.
Hva tror du at du gjør?
Se videoer om vintererlene her.
Kategori: Blogg, Innvandring